Hamlet og mennesket

Norsk særemne prosjekt

Vi kan alle se han for oss; en litt molefonken gutt ikledd mørke klær, mens han ser ut i tomme luften og sier de velkjente ordene; ”Å være eller ikke være? Det er spørsmålet…”. Gjennom tragedien ”Hamlet” utforsker Shakespeare menneskets kompleksitet, svakhet og primitive følelser som misunnelse, begjør og brutal vilje. På fatet får vi også servert tvil, vanskelige valg, tronran, forbudt lidenskap, påtatt galskap, virkelig galskap, forgiftede sverd og drap. Diskusjonen om både handlingen, konfliktene og persongalleriet slutter aldri og har i over 400 år blitt analysert av både filosofer, psykoanalytikere, feminister også videre. Hamlet er et komplisert stykke og rikt på momenter å ta tak i. Men så vil det jo være begrenset hva jeg kan ta med, så på grunn av egeninteresser, men også fordi jeg mener det er en så stor del av Hamlet, så har jeg valgt å se på hvordan menneskets kompleksitet og dets indre konflikter kommer frem i tragedien, og se på hvilken måte dette kan reflektere tankene og ideene fra renessansen- da basert på egne tanker og sekundærlitteratur.

SAMSUNG CSC

Jeg er først og fremst nødt til å se på karakteren Hamlet før jeg kan gå videre på noe som helst annet. Det er nemlig hans personlighet og kanskje da hans svakheter som gjør at stykket utvikler seg som det gjør. Hvordan takler Hamlet at onkelen har drept faren hans, giftet seg med moren hans og tatt hans plass som konge? Han er i dyp sorg og naturligvis så kjenner på et stort svik. Kan han handle uten å selv bli grusom? Hele situasjonen tvinger han til å veie for og imot, og å stille de store spørsmålene om livet og døden.

I følge boken Notes on Hamlet skrevet av den engelske professoren Loreto Todd, er Shakespeares karakterer ofte subtilt fargelagt. Akkurat som levende mennesker er de sjelden helt gode eller helt onde, og de kan vise ulike sider av deres menneskelige natur avhengig av hvem der med og hvilke omstendigheter de befinner seg i. Det er ingen unntak med Hamlet. Han regnes som en av de aller mest komplekse og virkelighetsnære karakterene i litteratur-historien. Karakteren er full av kontraster, men også konsistent. Han kan være barmhjertig, men grusom. Kjærlig, men hevngjerrig. Han er en reflektert introvert, men også en mann som er i stand til å handle på impulser, være ganske rett frem og ærlig. Han er vekslende, men ikke minst så er han en tenker. I boken Å leve med Shakespeare skrevet av forfatter Inger Merete Hobbelstad, beskriver skuespilleren Mel Gibson Hamlet slik; «Du kan høre hjulene gå rundt, hvordan han hele tiden jager etter sin egen hale. Han er så smart, og alltid i bevegelse, enten han tenker for mye eller handler for impulsivt.» 

”Ikke vet jeg hvorfor jeg går omkring og sier; ”Det må gjøres!” Når jeg har vilje, midler, kraft og grunn til Å gjøre det!”

Kanskje enkelte vil hevde det at det skjer for lite i ”Hamlet” – at det blir for mye venterom før faktisk Hamlet trår til. Likevel, det skjer mye, men da på et mer indre plan. For Hamlet er dette en mental reise. Vi går fra det opprørte og opposisjonelle til det irrasjonelle, til det ironiske, det depressive, det eksistensielle og til slutt et slags ingenting, der Hamlet bare gir slipp på alt ansvar og hengir seg til det som måtte komme. Uansett; ingen skjønner helt hva som er grunnen til at Hamlet sier han skal drepe onkelen, og så lar være å gjøre det. Hamlet skjønner det ikke en gang selv, og det er dette som sender ham ut på disse mentale ekspedisjonene. Som Hobbelstad skriver; Det er det at Hamlet er så forvirrende og selvmotsigende, som gjør ham så psykologisk troverdig. Som alle mennesker er han for dyp og mangfoldig, både for sin egen forstand, og for andres. Ingen av oss har full oversikt over hva vi tenker og føler, og hvorfor vi handler som vi gjør. Det har ikke Hamlet heller.

På grunn av Hamlets manglende til evne til å handle, virvles han bare inn i et slags spill som ikke fører noe steder. Hamlet erkjenner svakhetene sine, og unnskylder ofte for dem, men det hele ender med sterk selvbebreidelse. Etterhvert blir han bare mer og mer besatt av å prøve å forstå seg selv. Men som det står skrevet i Å leve med Shakespeare: ”Han er den første uovertrufne skildringen av moderne selvbevissthet. Ingen forstår Hamlet, fordi ingen forstår seg selv. Alle er for mangfoldige for sin egen forstand.”.

Så hvorfor handler ikke Hamlet? Årsakene er gåtefulle og sammensatte. Men først og fremst kan man nok finne forklaringen i Hamlets personlighet – en personlighet som finner det helt motbydelige å benytte den type midler som faller så naturlig for hans motstandere. Hamlet ser på seg selv som den edle og gode i konflikten. I følge juristen Caspar Goethe som levde på 1700-tallet var Hamlet rett og slett et moralsk menneske, som ikke fikk seg til å gå inn i det skitne intrigespillet på drapsmannens premisser og med hans metoder. Dessuten representerer spøkelset av den drepte kongen en gammel tid, en æreskultur og en hevnkultur, der den yngre generasjonen var forpliktet til å adlyde de bud som slekten la på dem. Men Hamlet er ikke slik, han vil tenke selv, han vil bli overbevist og ikke kommandert. En klassisk ide fra renessansen. Kanskje noe i han skulle ønske at han var annerledes sånn at han kunne få det hele overstått, men han er rett og slett ikke skrudd sammen på den måten. En tredje grunn kan være at Hamlet ikke klarer å leve med ambivalens. Vi kan umulig kjenne til alle premissene før vi tar et valg. Våre avgjørelser tar vi på grunnlag av informasjon som er begrenset. Men Hamlet aksepterer ikke dette. Han er livredd for å gjøre noe han ikke kan stå inne for, og dermed forfølger han hver eneste tanketråd som dukker opp. Sånn forsvinner han mer og mer inn i sitt eget hode.

SAMSUNG CSC

For et mesterverk mennesket er! Så opphøyet i sin fornuft! Så ubegrenset i sine evner! Så uttrykksfullt og beundringsverdig i skikkelse og bevegelse! Så lik en engel i handling! Så lik en gud i tankekraft! Verdens pryd! All skapnings forbilde! Og allikevel: Hva er denne kvintessens av støv for meg? Jeg finner ikke glede ved noen mann – og heller ikke ved noen kvinne.” 

Shakespeare blir gjerne kalt for ”han som oppfant humanismen.” Stykkene hans gir et godt inntrykk av det diktere i denne perioden, altså renessansen, var opptatt av; Menneskesinnets kompleksitet og kampen mot indre krefter. I følge Loreto Todd skulle drama i renessansen ha en såkalt kartarsisk effekt på tilskuerne. Gjennom dramaet skulle man få utløp for følelser som grådighet, hat, begjør og medlidenhet. Shakespeare skrev dessuten på en sånn måte at publikum kunne identifisere seg selv med karakteren – den såkalte ”Everyman” som ga en universell appell. Hvem du enn er, kan du identifisere deg med en side av den rollen. Det er nemlig akkurat som om Shakespeare puttet hele den menneskelige tilstanden inn i en personen. Tragedien Hamlet skildrer livets kompleksitet, og belyser kjærlighet og svik, sorg og død og etiske dilemma som alle kan kjenne seg igjen i. Alle kan se seg selv i Hamlet.

Hamlet gir deg en magisk, kulturell opplevelse, samtidig et dypt og allsidig studie av selve mennesket og dets natur. Den setter fokuset på det uforklarlige og gåtefulle med det å være mennesket. Når Hamlet har sine monologer gjenspeiler disse dialogen han og alle andre til enhver tid har med seg selv, der man veier frem og tilbake og prøver å finne ut hvem man er og hva man skal gjøre. Som den svenske regissøren Stefan Larsson en gang sa: På mange måter formulerer Hamlet hva det vil si å skape sin identitet som menneske.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s